hits

You won't be sad forever...

Følg bloggen min på facebook HER.


Nå er det endelig fredag, og jeg har ikke helg - haha! Jobber i dag og i morgen, men blir en tur ut for å være sosial i kveld! På søndag blir det også stress fra morgen til kveld, mer om det da ♥





Våknet opp i går og følte virkelig trangen for å skrive. Før jeg la meg kom jeg på hvilken dag det er i dag, fredag 25. september. For et år siden ble livet og hverdagen min snudd opp ned på hodet, jeg pakket tingene mine, tok Damon med og dro hjem til mamma. Jeg bodde på Toten igjen en måned. Jeg husker den dagen som om den var i går, det var nok den værste dagen i mitt liv. Jeg skjønte så lite, men allikevel så mye. Det var nok rett innerst inne, men det føles jo aldri slik der og da? Det var ikke dramatisk, men det føltes jo allikevel så ekstremt dramatisk midt oppe i det. 3 år skulle bare bli til 0? Jeg trodde jo at ingenting ville gå - at jeg ville miste alle vennene mine, jeg måtte flytte hjem å ha et forjævlig liv og pendle til Oslo resten av bacheloren. Jeg så for meg et liv i evig kaos, kjedsomhet og ensomhet. Det føltes slik og de neste ukene, jeg ble jo omfavnet av mine venner og folk jeg ikke kjente - for alle ville ha en bit av historien, hvorfor jeg flyttet hjem alene. Hvordan skulle det gå med Damon spurte alle også om... Ja det tenkte jeg og, kom han til å bli lei seg av å ikke bo med pappa mer? Kom jeg til å takle det å være "alene mamma" for en hund som Damon? Men jeg var jo alene, ingen kunne se stormen i hodet mitt.
 


Elsker dette bildet av Damon og søsteren min, synes det symboliserer den daværende situasjonen veldig godt.


Det var en jævlig høst, jeg skal ikke stikke det under en stol. Det var ekstremt tøft. Da jeg fikk C på video eksamen, som jeg gjorde på noen dager etter en måned i helvete... Da holdt jeg på å besvime, det trodde jeg ikke var mulig - jeg så for meg stryk. September og oktober var uten tvil de værste månedene, men jeg prøvde å omgi meg de jeg bryr meg om og festet litt. Gikk mange fine turer med Damon og snakket med han - og jeg ble så lykkelig av hvor mye han falt til ro og vokste på vår nye tilværelse, det var helt utrolig. Han var jo selvfølgelig en uke her og der hos sin pappa, for vi fant etter hvert ut at det var best for alle å samarbeide og finne en løsning alle 3 kunne leve med. Å pakke ned resten av tingene mine var jævlig, og det føltes så meningsløst å skulle dele felles gaver vi hadde fått og bli enig om hvem som skulle ha hva. Det gikk veldig smooth, men det var veldig tøft. 


Oktober kom, mamma lå på gamlehjem med knust kneskål, hodet mitt var på en annen planet og jeg hadde så utrolig flaks at jeg fant meg nytt hjem for meg og Damon i Oslo. Takk for at Hybel.no finnens, og at mine fine utleiere fant meg interessant - de reddet meg nok. Jeg kunne ikke heles hjemme - Raufoss og Toten for meg hadde de siste årene vært der jeg kom på besøk, og dro når jeg hadde fått nok - og var naturligvis ekstremt redd jeg måtte gro fast der noen år. Vil forøvrig si at jeg i 2017 har fått et mye bedre forhold til hjem da jeg har fått en stor vennegjeng der, og det har vært utrolig deilig å finne de menneskene! Veldig glad jeg har møtt de, og hvor mye rart og gøy vi har gjort sammen i år. Dere har vært med på å forme meg, lage til annet rot for meg men mest av alt gjort meg veldig glad ♥ Men da jeg reiste hjem etter å ha besøkt mamma på bursdagens hennes, halloween, altså 31. oktober - da bestemte jeg meg for at det skulle være min siste dag jeg gråt over alt som hadde skjedd, eller egentlig ikke skjedd, men min endring av livssituasjon. Og det løftet jeg gav meg har jeg holdt.



Foto: Kristine Larsen


Hvis noen lurer, ja, jeg er JÆVLIG sta. Det var tøft, men jeg lærte at man må puste med magen når stormen rir som verst. Men jeg kom meg igjennom det, og kan med hånden på hjertet si at jeg har det veldig bra, bra i livet og med meg selv. Budskapet med dette innlegget er vell egentlig at alle skal se at jo, man kommer over det. Men ting tar tid, men det er som de sier - tiden leger alle sår. Jeg sitter igjen med minner jeg aldri ville vært foruten, fått verdens beste hund(er) ut av det og jeg har funnet lykken igjen - i meg selv. Du kan ikke basere din lykke på andre mennesker, for folk kommer og går - og det har vi i teorien ingen kontroll på.  

Sometimes love is not enough. 

Bilderesultat for you won't be sad forever elena tumblr
GIF hentet her.


Hva synes du om slike personlige innlegg?

4 kommentarer

Victoria Larsen

25.08.2017 kl.15:04

Liker slike innlegg! Flott skrevet :-)

Iselin

25.08.2017 kl.19:50

Blir jobbkvelder her også i helga hehe :)

Katrine

26.08.2017 kl.04:36

Veldig fint innlegg. Koselig og se at du har det fint nå

Kristine Larsen

26.08.2017 kl.22:39

Katrine: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

Kristine Larsen

Kristine Larsen

22, Oslo

Jeg heter Kristine Larsen, er 22 år og bor i Oslo med mine to Franske bulldoger Damon og Kikki. Utdannet som journalist ved Høyskolen Kristiania, bachelorgrad. Blogger om meninger, hverdagen, hundene, ting som opptar meg, foto, inspirasjon og om fremtiden. Veldig opptatt av dyrevern.

Kategorier

Arkiv