hits

Den vondeste dagen i året

Følg bloggen min på facebook HER.

22. Juli er for meg den vondeste dagen i året. Jeg tenker så uendelig på de menneskene som opplevde terroren i regjeringskvartalet her i Oslo.. Noen kilometer unna her hvor jeg og hundene mine sover trygt om natten. Jeg tenker så uendelig på de som opplevde terroren på Utøya, hvor jeg var så heldig å ikke fikk lov til å dra på dette året fordi mamma mente jeg var for ung. Jeg tenker så uendelig på alle de som ble såret, de som mistet noen, de som så vennene sine og bekjente bli drept foran øynene deres, jeg tenker så på de foreldrene som til slutt ikke fikk svar på sms i fra barna sine, til de som aldri fikk barna sine/familiemedlemmer/venner/kjærester hjem. Jeg tenker på alle som sitter å har det vondt i dag. 

·   V Å R T   L I L L E   L A N D   ·

Denne dagen er vond. Det er vondt når ytringsfriheten, ungdommen, politikken og demokratiet blir truet til taushet, eller bombet og skutt i dette tilfellet. Jeg blir faktisk helt kvalm og uvel av å tenke på den dagen, 22.juli.2011, og den påfølgende uken. Den mørkeste dagen i Norges historie og landet stod stille. Ingen har vell noen gang sett å mye på Tv som den påfølgende uken. I hvert fall ikke jeg.


Foto: Arkivbilder av Kristine Larsen - fra innlegget "Fem år"

Jeg tenker så uendelig på alle sammen som sitter å lider i dag, i morgen og neste uke fordi de opplevde terroren eller er pårørende - dere som har fått livene deres snudd opp ned, dere som føler at livet er ulevelig til tider. Dere som sliter hver dag med å komme dere opp av sengen, eller i arbeid eller bare det å leve - leve med dette, fysisk og/eller psykisk. Jeg kan ikke tenke meg hvordan dere har det i dag, dere som på nært hold virkelig ble berørt. Dere som opplevde dette marerittet, og hvordan det er å fortsatt leve med det.

Jeg tenker så uendelig på dere som har klart å komme dere videre. Dere som står opp hver dag, dere som smiler til speilet og finner livsglede. Dere er helter. 




Noe av det vondeste jeg har gjort noen gang, det var å besøke Utøya på 5års-markeringen. Da var det 5 år siden jeg også kunne vært en av de som løpte for livet sitt, og det var heldigvis ikke meg. Men du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, sies det. Og slik er det i dette tilfellet for meg. Jeg personlig har ingen tilknytning til Arbeiderpartiet eller AUF, tvert i mot så er jeg veldig uenig i mye av politikken de fører. Den sommerleiren for meg var et ønske slik som voksne drar på festival, det var det det var for meg, bare for ungdom - rusfritt og omgitt av unge mennesker. Jeg har alltid likt å engasjer meg og si min mening, og jeg hadde et stort ønske om å dra dit. Jeg fikk ikke lov, og det takker nok mamma høyere makter for den dag i dag.

Det var så utrolig vondt å dra på øya og se mennesker du vet var der, opplevde det og du så hvor preget de var av dagen. Se de holde rundt hverandre, gråte litt. Alt som hører med i disse triste stundene. 







Det var så uendelig trist og vondt å gå rundt på øya, flere steder sto familie og gråt ved blomstene lagt ned på der deres kjære ble funnet. Livet føltes så uendelig urettferdig, hvorfor skjedde dette disse menneskene? Det var vondt å innse hvor vanskelig det var å ta seg frem rundt på øya i en solskinnsdag, stiene var ujevne og mye røtter. Da kan man jo bare tenke seg de stiene i regn, barføtt hvor man løper med en frykt for livet.

Det var første gang jeg besøkte Utøya, denne markeringen en helt nydelig julidag. Men det ble min siste gang også, fordi det er et tungt sted for meg. Det er tungt og dra dit og føle potetsekken med lik på ryggen, det er vondt å føle at man trasker rundt på de unges grav. Ja det er det det føles for meg, de har sine siste hvilesteder rundt om i Norge på norske kirkegårder, men sjelen til de døde ligger igjen på den lille uskyldige øya ute i Tyrifjorden. 








 

En dokumentar alle bør se, om du ikke har gjort det alt - så se den...

Ta godt vare på de du har, for ingenting varer evig. Vi vet ikke hva som skjer om 2 timer, i morgen eller neste år ♥ Mitt viktigste budskap er - vi må aldri glemme. Aldri mer 22. juli.

4 kommentarer

I N G A

22.07.2018 kl.15:54

<3 En helt grusom dag og en grusom tid.

Kristine Larsen

22.07.2018 kl.17:17

I N G A: uten tvil :(

frkfrontend

22.07.2018 kl.18:17

Veldig fint innlegg <3 Det er så vondt at mennesker i verden opplever slik terror hver dag. Jeg syns det er fint å la denne dagen være en påminnelse på all grusomhet som finnes <3 Tankene går til ofrene og pårørende.

spisogspar

22.07.2018 kl.20:09

<3

Skriv en ny kommentar