Følg bloggen min på facebook HER.
I dag fyller Damon 5 år, jeg husker veldig godt da jeg fikk beskjeden dagen etter at du ble født. Wow så glad jeg var og så spent, spent på hvilken fremtid du og jeg hadde sammen. Tenk at en hund skal kunne bety så mye, jeg hadde aldri trodd det – og man forstår ikke om man ikke har hund selv. Jeg hadde ofret alt jeg har for deg. Nesten halve livet ditt er gått, og det stresser meg. I april er det 5 år siden jeg ble hundemamma for aller første gang. Jeg hadde aldri trodd det skulle gi meg så mye som det har gjort; det har gitt meg så enormt mye glede, enormt mye utfordringer, mange søvnløse netter, mange tårer – av glede og redsel. Det har uten tvil vært tøffe tider disse 5 årene med en hund med adferdsutfordringer, men jeg ville ALDRI vært det foruten. Jeg liker å skrive disse innleggene fordi jeg vet det er virkelig til hjelp for andre, og ikke minst viktig for å gjøre så andre tør og spørre om hjelp før det er for sent. Jeg føler meg enormt naken når jeg bretter ut om dette ettersom dette er kanskje det jeg har tatt mest personlig i hele mitt liv – å ikke få det til, få en hund som var sint og utilpass.
Men, det er viktig å aldri slutte å kjempe…
5 år har det tatt å forme den hunden jeg alltid har ønsket meg, 5 år. Og hver gang jeg tror han ikke kan bli bedre, så slår han knock out og blir bedre! Han utvikler en mer positiv adferd hele tiden, alt han har gjort og gjør gir mer og mer mening. Da jeg skrev dette innlegget “Livet er ikke alltid perfekt” på bursdagen til Damon for to år siden hadde jeg aldri trodd at ting skulle kunne bli bedre enn det var da, men jeg tok så uendelig feil. På dette året har vi fått til så mye sammen, mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg og han har bevist ting jeg aldri trodde jeg skulle kunne skje.
Hundehold engasjerer meg ekstremt mye, spesielt etter jeg selv har oppdratt en vanskelig hund. Jeg er på ingen måte ekspert på hund, men jeg er ekspert på Damon. Jeg ønsker virkelig at alle skal se at det kan være mulig å få hjelp til å få skikk på en hund, og tilrettelegge seg etter den dersom det er nødvendig. Etter så mange tøffe stunder med Damon vet jeg det kan være muligheter for mange, at avlivning og omplassering er ikke alltid den eneste eller beste løsningen.
Ett par uker etter at han fylte 4 år i fjor så ble jeg alenemamma for både han og Kikki fulltid, de er kun hos meg nå. Det var utrolig trist for dem synes jeg, men slik er det nå – men det har vist seg å være enormt positivt og noe av det viktigste som har skjedd for Damon spesielt, men også for begge. De positive endringene som hadde skjedd hadde nok ikke vært mulige med den situasjonen som var, så nå i dag er jeg så glad for det. Etter kort tid merket jeg at roen virkelig senket seg over Damon, han ble bare mer bekvem med å ha en roligere hverdag – og han ble generelt mye roligere. Han kjeftet ikke like mye på Kikki om mat, han var mer omgjengelig med å få godbiter sammen med Kikki og han var mye enklere å reise i fra hjemme. Han var sint hjemme EN gang den våren og det var når Kikki kom hjem for tidlig etter løpetid, noe som tyder på at hans adferdsmønster trigges mye av hormoner og det får ikke jeg styrt over.
Jeg merket også at Damon hadde mindre og mindre behov for å være for seg selv, han var ofte sånn at han gjerne sov på badet når han var hos meg for å få litt fred, når han var borte før ble han veldig overstimulert så når han kom hjem var han alltid i koma i 1,5 døgn og var veldig rastløs. Men hos meg er det generelt veldig rolig,de får turene sine hver dag men det er ikke ofte langturer – fokuserer mye på sosialisering og lek, kjører en del tog osv. så de får nok av stimuli uansett på andre fronter. Dette har vist seg og være så enormt positivt for han da han har virkelig falt til ro, han maser aldri om å gå ut med mindre han virkelig må på do og han vil helst ligge oppå meg hele tiden – noe Kikki ikke tillater da, haha. Han vil gjerne ha kos når han sover, det kunne vi gjøre svært lite av før da han ble veldig sint av det. Han ville generelt bare være i fred. Han har blitt utrolig mye flinkere å vise med kroppsspråket at man er i ferd med å tråkke over en grense, så da slipper man å tøye strikken. Knurring ser jeg også på som positivt da han før ikke hadde det språket noe særlig, og det gjør han til en mye tydeligere hund.
Damon har helt siden jeg fikk han NEKTET å klippe klør hjemme, 3. mnd gammel sprellet og skrek han så mye at ikke engang oppdretter fikk det til. Ettersom han ble eldre og utløste en del aggressiv adferd så ble det i hvert fall umulig, så nesten siden vi fikk han klippet vi klørne hos dyrlegen for at det skulle bli mulig(aldri hatt problemer med det der). Vi prøvde med jevne mellomrom å få det til selv, men det gikk aldri. I sommer tok jeg sjansen og prøvde å klippe klørne hans når han har på seg skjerm som man bruker ved sykdom, da jeg fikk til å klippe bare klørne på bakbena før han ble sur på meg – slo seg ikke vrang men han sa i fra. Jeg prøvde en gang til noen uker senere, da fikk jeg ta ene framlabben – og neste gang fikk jeg ta alle hvor han bare trakk til seg foten en gang. Jeg blir så rørt over å tenke på det, at dette har jeg fått til helt alene etter så mange år. Det sies at man ikke kan lære en gammel hund nye triks? Hell yes – man lærer mens man lever sier vi. Så nå går det uten problemer å klippe klør, så nå skal jeg faktisk prøve uten skjermen – da har jeg virkelig kommet i mål med dette.
Det er så utrolig mye framgang hos han, alle ser det – familie, venner og ikke minst profesjonelle vi har rundt oss. Det har utelukkende vært en positiv vending for han dette året, og det er så rørende. Alle stundene han velger å vise et tydelig kroppsspråk hvor han mener nei stedet for å knurre, fy fader… Hadde aldri trodd den dagen skulle komme! Jeg kan faktisk nesten telle på en hånd hvor mange ganger han har knurret ordentlig på ett år, og det er for meg helt utrolig når hans første år så var han sint i hvert fall 5 dager i uken. Hvis Damon f.eks. ligger på badet og sutter på labbene sine og jeg kommer for å be han slutte kan han finne på å snu seg over på ryggen i stedet, han har blitt på grensen til underdanig – noe som i dette tilfellet er utrolig positivt da han virkelig ikke har kjent sin plass tidligere. Tidligere kunne han rett og slett sende meg ett “hold deg unna”-blikk i stedet. Vi har det også sånn at jeg nesten alltid går ut med hundene før jeg går for å unngå misforståelser rundt når jeg skal gå, jeg vil at det skal være noe positivt med at jeg går – han(eller de da) vet at de får gå på do, og i blant vanker en belønning, men ikke hver dag så det blir en vane og det taes som bestikkelse. Damon er en smart hund, erfaringsmessig så liker han bestikkelse svært dårlig ved ting som skjer som han i utgangspunktet ikke vil.
Det har vært blod, svette og tårer. Det har vært ros, positivitet og glede. Det har vært en utrolig lang vei, så mange tøffe år og tøffe stunder – men alle stunder er verdt det når jeg har lært så mye om hund som jeg har gjort, og muligheten til å kunne hjelpe andre med lignende problemer. Det er virkelig ikke for alle å ha en slik hund med de utfordringene han har hatt, men jeg er så glad jeg har stått på mitt siden første gang han bet – at dette, dette skal vi klare sammen. Det har vi gjort, vi har klart dette sammen Damon og jeg.
Metoder for å få alt til å fungere er så individuelle, jeg synes det er vanskelig å gå konkret inn på hva som har blitt gjort for disse endringene fordi mye handler om hvem man selv er som leder, man utvikles og hunden utvikles. For oss har aldri “triksene i boka” fungert, det gjorde det dessverre MYE verre – så man skal være litt forsiktige. Damon har uten tvil vært en hund med mye viljestyrke og smartness, da er det også vanskelig å vende dårlig adferd da han er såpass inn i det allerede. “Isolasjon” har for oss vært den beste konsekvensmetoden – jeg velger å kalle det det, fordi noen hunder må ha konsekvenser, men jeg synes straff er feil ordvalg i denne sammenhengen hvor det går på mennesker sikkerhet. Det har vært nødvendig med konsekvenser, noe som er utrolig kontroversielt å snakke om i hundemiljøet.
Jeg vil igjen be på mine knær om at alle som skaffer seg hund virkelig setter seg inn i hva det vil si og er forberedt på at det er ikke skrevet i sten at du får en perfekt hund. Man skal kunne håndtere den dersom den ikke fungerer sosialt med andre hunder, barn eller andre mennesker. Dette er problemstillinger man må ta stilling til før(!!!!) man skaffer seg en hund, spesielt med en viss størrelse eller muskelbygning. Fransk Bulldog er bare 15+/- kg, men de har muskler – for noen vil de ikke være håndterbare fordi de er så seige og åler seg(trust me), men tenk deg en hund av større størrelse? Ikke mindre problematisk. Jeg vil absolutt ikke skremme eller fraråde noen å få hund, jeg vil bare at man skal tenke seg om for å ikke sette seg selv, andre eller hunden selv for fare. Det er vårt ansvar som anskaffer oss dyr at man kan ta vare på dem, og det er en del av pakken – fordi som sagt, det er ikke sikkert at man får drømmehunden over natten om man ikke jobber med dem. Det er jobb å få de slik man ønsker dem.
For dere andre som sliter med hunden deres, jeg håper og tror at det er et lys i enden av tunellen for dere også. Jeg av alle kan relatere og føle med den kampen man går igjennom. All redsel og alle knuste håp for fremtiden. I blant turte jeg bare å tenke på en uke av gangen når det var på det værste. Jeg kan faktisk bli helt knust av å tenke på fortiden og hvor håpløst det kjentes. Men d et kan bli bedre, man må ikke miste håpet og man må bare brette opp armene. Jeg har stor respekt for at dette ikke fungerer for alle livssituasjoner, men jeg synes det er viktig at man tar forhåndsregler før anskaffelse av hund uansett. Jeg vil i hvert fall bare si at jeg er åpen for at folk tar kontakt om råd og tips ved lignende adferd, men jeg vil alltid anbefale alle å oppsøke en hundekyndig og ALLTID ta kontakt med oppdretter for veiledning. Aldri la noen få dere til å gjøre noe med hunden dere virkelig ikke vil og varsellampen lyser over, det kan få alvorlige konsekvenser av å håndtere en problematisk hund feil. Jeg er her for dere og med dere – vit det.
Jeg vet at det er ikke over, Damon kommer til å ha dårlige dager de neste 5 årene også og jeg kommer nok fortsatt til å ligge litt for mye i forkant. Min redsel for “tilbakefall” er der hele tiden, jeg glemmer å ta av han selen da han måtte ha den på hele tiden før for å unngå mye fysisk kontakt(som er en trigger for hunder som reagerer aggressivt). Det eneste jeg er sikker på er at det aldri vil bli så ille igjen som det var – på det værste kunne vi ikke ta på sko i gangen, ikke sette i ladere nede ved gulvet, ikke plukke opp ting som falt på gulvet – papir, tv-kontroller, søppel, mat, eller ting generelt(for å nevne noe). Det var faktisk så krise, ressursforsvar på gjenstander er virkelig ikke noe å tulle med.
Jeg vil bare avslutte med å takke alle venner og familie for støtten det siste året, uten dere hadde dette aldri vært mulig. Dere hadde troen på meg når jeg ikke hadde den selv, det betyr så uendelig mye. Jeg er så takknemmelig for hverdagen jeg og hundene har, de stortrives og jeg også. Alle vonde stunder har virkelig vært verdt det resultatet vi sitter med nå.
GRATULERER MED DAGEN VERDENS MEST UNIKE OG BESTE DAMON.