Lite som minner om vinter…

Følg bloggen min på facebook HER.

Det er lite som minner om at det i teorien fortsatt er vinter, vi er kun i midten av februar.. Helt utrolig! Men Februar går heldigvis litt kjappere enn det januar gjorde, kan ikke vente med å få flyttet! Så utrolig spent på hva dette året bringer meg. Det er i hvert fall helt nydelig vær i dag og det hadde fristet med en skikkelig utepils nå faktisk, men det får vente! I kveld skal jeg faktisk jobbe natt før jeg endelig har en fridag i morgen.

Flere som har fått tidlig vår?


Følg meg gjerne på Instagram HER hvor jeg er ganske aktiv både i feeden og InstaStory ♥

En stolthet som er umulig å beskrive

Følg bloggen min på facebook HER.

Lite visste vi her, en dag etter at vi hentet Damon at om noen uker skulle vi få så utrolig mye å bryne oss på…

I dag fyller Damon 5 år, jeg husker veldig godt da jeg fikk beskjeden dagen etter at du ble født. Wow så glad jeg var og så spent, spent på hvilken fremtid du og jeg hadde sammen. Tenk at en hund skal kunne bety så mye, jeg hadde aldri trodd det – og man forstår ikke om man ikke har hund selv. Jeg hadde ofret alt jeg har for deg. Nesten halve livet ditt er gått, og det stresser meg. I april er det 5 år siden jeg ble hundemamma for aller første gang. Jeg hadde aldri trodd det skulle gi meg så mye som det har gjort; det har gitt meg så enormt mye glede, enormt mye utfordringer, mange søvnløse netter, mange tårer – av glede og redsel. Det har uten tvil vært tøffe tider disse 5 årene med en hund med adferdsutfordringer, men jeg ville ALDRI vært det foruten. Jeg liker å skrive disse innleggene fordi jeg vet det er virkelig til hjelp for andre, og ikke minst viktig for å gjøre så andre tør og spørre om hjelp før det er for sent. Jeg føler meg enormt naken når jeg bretter ut om dette ettersom dette er kanskje det jeg har tatt mest personlig i hele mitt liv – å ikke få det til, få en hund som var sint og utilpass.

Men, det er viktig å aldri slutte å kjempe…

5 år har det tatt å forme den hunden jeg alltid har ønsket meg, 5 år. Og hver gang jeg tror han ikke kan bli bedre, så slår han knock out og blir bedre! Han utvikler en mer positiv adferd hele tiden, alt han har gjort og gjør gir mer og mer mening. Da jeg skrev dette innlegget “Livet er ikke alltid perfekt” på bursdagen til Damon for to år siden hadde jeg aldri trodd at ting skulle kunne bli bedre enn det var da, men jeg tok så uendelig feil. På dette året har vi fått til så mye sammen, mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg og han har bevist ting jeg aldri trodde jeg skulle kunne skje.

Hundehold engasjerer meg ekstremt mye, spesielt etter jeg selv har oppdratt en vanskelig hund. Jeg er på ingen måte ekspert på hund, men jeg er ekspert på Damon. Jeg ønsker virkelig at alle skal se at det kan være mulig å få hjelp til å få skikk på en hund, og tilrettelegge seg etter den dersom det er nødvendig. Etter så mange tøffe stunder med Damon vet jeg det kan være muligheter for mange, at avlivning og omplassering er ikke alltid den eneste eller beste løsningen.

Ett par uker etter at han fylte 4 år i fjor så ble jeg alenemamma for både han og Kikki fulltid, de er kun hos meg nå. Det var utrolig trist for dem synes jeg, men slik er det nå – men det har vist seg å være enormt positivt og noe av det viktigste som har skjedd for Damon spesielt, men også for begge. De positive endringene som hadde skjedd hadde nok ikke vært mulige med den situasjonen som var, så nå i dag er jeg så glad for det. Etter kort tid merket jeg at roen virkelig senket seg over Damon, han ble bare mer bekvem med å ha en roligere hverdag – og han ble generelt mye roligere. Han kjeftet ikke like mye på Kikki om mat, han var mer omgjengelig med å få godbiter sammen med Kikki og han var mye enklere å reise i fra hjemme. Han var sint hjemme EN gang den våren og det var når Kikki kom hjem for tidlig etter løpetid, noe som tyder på at hans adferdsmønster trigges mye av hormoner og det får ikke jeg styrt over.

Jeg merket også at Damon hadde mindre og mindre behov for å være for seg selv, han var ofte sånn at han gjerne sov på badet når han var hos meg for å få litt fred, når han var borte før ble han veldig overstimulert så når han kom hjem var han alltid i koma i 1,5 døgn og var veldig rastløs. Men hos meg er det generelt veldig rolig,de får turene sine hver dag men det er ikke ofte langturer – fokuserer mye på sosialisering og lek, kjører en del tog osv. så de får nok av stimuli uansett på andre fronter. Dette har vist seg og være så enormt positivt for han da han har virkelig falt til ro, han maser aldri om å gå ut med mindre han virkelig må på do og han vil helst ligge oppå meg hele tiden – noe Kikki ikke tillater da, haha. Han vil gjerne ha kos når han sover, det kunne vi gjøre svært lite av før da han ble veldig sint av det. Han ville generelt bare være i fred. Han har blitt utrolig mye flinkere å vise med kroppsspråket at man er i ferd med å tråkke over en grense, så da slipper man å tøye strikken. Knurring ser jeg også på som positivt da han før ikke hadde det språket noe særlig, og det gjør han til en mye tydeligere hund.

Damon har helt siden jeg fikk han NEKTET å klippe klør hjemme, 3. mnd gammel sprellet og skrek han så mye at ikke engang oppdretter fikk det til. Ettersom han ble eldre og utløste en del aggressiv adferd så ble det i hvert fall umulig, så nesten siden vi fikk han klippet vi klørne hos dyrlegen for at det skulle bli mulig(aldri hatt problemer med det der). Vi prøvde med jevne mellomrom å få det til selv, men det gikk aldri. I sommer tok jeg sjansen og prøvde å klippe klørne hans når han har på seg skjerm som man bruker ved sykdom, da jeg fikk til å klippe bare klørne på bakbena før han ble sur på meg – slo seg ikke vrang men han sa i fra. Jeg prøvde en gang til noen uker senere, da fikk jeg ta ene framlabben – og neste gang fikk jeg ta alle hvor han bare trakk til seg foten en gang. Jeg blir så rørt over å tenke på det, at dette har jeg fått til helt alene etter så mange år. Det sies at man ikke kan lære en gammel hund nye triks? Hell yes – man lærer mens man lever sier vi. Så nå går det uten problemer å klippe klør, så nå skal jeg faktisk prøve uten skjermen – da har jeg virkelig kommet i mål med dette.

Det er så utrolig mye framgang hos han, alle ser det – familie, venner og ikke minst profesjonelle vi har rundt oss. Det har utelukkende vært en positiv vending for han dette året, og det er så rørende. Alle stundene han velger å vise et tydelig kroppsspråk hvor han mener nei stedet for å knurre, fy fader… Hadde aldri trodd den dagen skulle komme! Jeg kan faktisk nesten telle på en hånd hvor mange ganger han har knurret ordentlig på ett år, og det er for meg helt utrolig når hans første år så var han sint i hvert fall 5 dager i uken. Hvis Damon f.eks. ligger på badet og sutter på labbene sine og jeg kommer for å be han slutte kan han finne på å snu seg over på ryggen i stedet, han har blitt på grensen til underdanig – noe som i dette tilfellet er utrolig positivt da han virkelig ikke har kjent sin plass tidligere. Tidligere kunne han rett og slett sende meg ett “hold deg unna”-blikk i stedet. Vi har det også sånn at jeg nesten alltid går ut med hundene før jeg går for å unngå misforståelser rundt når jeg skal gå, jeg vil at det skal være noe positivt med at jeg går – han(eller de da) vet at de får gå på do, og i blant vanker en belønning, men ikke hver dag så det blir en vane og det taes som bestikkelse. Damon er en smart hund, erfaringsmessig så liker han bestikkelse svært dårlig ved ting som skjer som han i utgangspunktet ikke vil.

Det har vært blod, svette og tårer. Det har vært ros, positivitet og glede. Det har vært en utrolig lang vei, så mange tøffe år og tøffe stunder – men alle stunder er verdt det når jeg har lært så mye om hund som jeg har gjort, og muligheten til å kunne hjelpe andre med lignende problemer. Det er virkelig ikke for alle å ha en slik hund med de utfordringene han har hatt, men jeg er så glad jeg har stått på mitt siden første gang han bet – at dette, dette skal vi klare sammen. Det har vi gjort, vi har klart dette sammen Damon og jeg.

Metoder for å få alt til å fungere er så individuelle, jeg synes det er vanskelig å gå konkret inn på hva som har blitt gjort for disse endringene fordi mye handler om hvem man selv er som leder, man utvikles og hunden utvikles. For oss har aldri “triksene i boka” fungert, det gjorde det dessverre MYE verre – så man skal være litt forsiktige. Damon har uten tvil vært en hund med mye viljestyrke og smartness, da er det også vanskelig å vende dårlig adferd da han er såpass inn i det allerede. “Isolasjon” har for oss vært den beste konsekvensmetoden – jeg velger å kalle det det, fordi noen hunder må ha konsekvenser, men jeg synes straff er feil ordvalg i denne sammenhengen hvor det går på mennesker sikkerhet. Det har vært nødvendig med konsekvenser, noe som er utrolig kontroversielt å snakke om i hundemiljøet.

Jeg vil igjen be på mine knær om at alle som skaffer seg hund virkelig setter seg inn i hva det vil si og er forberedt på at det er ikke skrevet i sten at du får en perfekt hund. Man skal kunne håndtere den dersom den ikke fungerer sosialt med andre hunder, barn eller andre mennesker. Dette er problemstillinger man må ta stilling til før(!!!!) man skaffer seg en hund, spesielt med en viss størrelse eller muskelbygning. Fransk Bulldog er bare 15+/- kg, men de har muskler – for noen vil de ikke være håndterbare fordi de er så seige og åler seg(trust me), men tenk deg en hund av større størrelse? Ikke mindre problematisk. Jeg vil absolutt ikke skremme eller fraråde noen å få hund, jeg vil bare at man skal tenke seg om for å ikke sette seg selv, andre eller hunden selv for fare. Det er vårt ansvar som anskaffer oss dyr at man kan ta vare på dem, og det er en del av pakken – fordi som sagt, det er ikke sikkert at man får drømmehunden over natten om man ikke jobber med dem. Det er jobb å få de slik man ønsker dem.

For dere andre som sliter med hunden deres, jeg håper og tror at det er et lys i enden av tunellen for dere også. Jeg av alle kan relatere og føle med den kampen man går igjennom. All redsel og alle knuste håp for fremtiden. I blant turte jeg bare å tenke på en uke av gangen når det var på det værste. Jeg kan faktisk bli helt knust av å tenke på fortiden og hvor håpløst det kjentes. Men d et kan bli bedre, man må ikke miste håpet og man må bare brette opp armene. Jeg har stor respekt for at dette ikke fungerer for alle livssituasjoner, men jeg synes det er viktig at man tar forhåndsregler før anskaffelse av hund uansett. Jeg vil i hvert fall bare si at jeg er åpen for at folk tar kontakt om råd og tips ved lignende adferd, men jeg vil alltid anbefale alle å oppsøke en hundekyndig og ALLTID ta kontakt med oppdretter for veiledning. Aldri la noen få dere til å gjøre noe med hunden dere virkelig ikke vil og varsellampen lyser over, det kan få alvorlige konsekvenser av å håndtere en problematisk hund feil. Jeg er her for dere og med dere – vit det.

Jeg vet at det er ikke over, Damon kommer til å ha dårlige dager de neste 5 årene også og jeg kommer nok fortsatt til å ligge litt for mye i forkant. Min redsel for “tilbakefall” er der hele tiden, jeg glemmer å ta av han selen da han måtte ha den på hele tiden før for å unngå mye fysisk kontakt(som er en trigger for hunder som reagerer aggressivt). Det eneste jeg er sikker på er at det aldri vil bli så ille igjen som det var – på det værste kunne vi ikke ta på sko i gangen, ikke sette i ladere nede ved gulvet, ikke plukke opp ting som falt på gulvet – papir, tv-kontroller, søppel, mat, eller ting generelt(for å nevne noe). Det var faktisk så krise, ressursforsvar på gjenstander er virkelig ikke noe å tulle med.

Jeg vil bare avslutte med å takke alle venner og familie for støtten det siste året, uten dere hadde dette aldri vært mulig. Dere hadde troen på meg når jeg ikke hadde den selv, det betyr så uendelig mye. Jeg er så takknemmelig for hverdagen jeg og hundene har, de stortrives og jeg også. Alle vonde stunder har virkelig vært verdt det resultatet vi sitter med nå.

GRATULERER MED DAGEN VERDENS MEST UNIKE OG BESTE DAMON.


Følg meg gjerne på Instagram HER hvor jeg er ganske aktiv både i feeden og InstaStory ♥

Livet er ikke alltid perfekt

Følg bloggen min på facebook HER.

·   O U R   J O U R N E Y   ·

Dette blir nok et av de tøffeste innleggene jeg har skrevet noen gang, og vil skrive noen gang. Ever. Og tidenes lengste innlegg, er ikke sikkert dere orker å lese alt, men for hundeeiere, hundeinteresserte og fremtidige hundeeiere så er dette veldig interessant – og viktig.

Fra jeg var liten har jeg vært ekstremt redd for hund, spesielt da jeg har hatt en del uheldige episoder hvor jeg nesten har blitt bitt flere ganger som liten. Jeg klandrer ikke hundene, eller eierene. Men jeg var livredd, spesielt for Schäfere. Jeg husker den gangen på hytta vi var mye på når jeg var liten, jeg sitter i sofaen og en Schäfer i familien glefset etter meg. Den ville ha godteposen jeg satt med i fanget, og jeg satt vell rett i “skuddlinjen” for å si det mildt. Hunden var kanskje ikke ekstremt begeistret for barn heller. En annen familiehund gikk helt bananas da han fikk tak i smokke-lenket til lillesøsteren min da hun var baby, dette var oldemoren min sin gærne hund Rex. Han nektet å gi den fra seg, jeg stod på kjøkkenbordet og gråt. Mens pappa og onkel skulle prøve å få tak i lenket uten noe bitt. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men alle var litt redd han, spesielt jeg – og han må ha vært livredd meg som alltid satt i sofaen, turte ikke å hilse og trakk bena opp hver gang vi var på besøk.

Så ble jeg stor. Jeg ble mer og mer komfortable med hunder; en Amstaff, Mynde, Yorkshire Terrier, Chihuahua “gatemix” og Golden Retrivere hjalp meg virkelig i gang. For jeg elsker jo dyr, av hele mitt hjerte. Jeg ville virkelig slippe å være redd, men store hunder vil jeg nok alltid ha ekstremt respekt for. Jeg er ikke redd lengre, men jeg vet at jeg aldri ville kunne hatt en stor hund – og det er fordi jeg ikke kan håndtere en. Og det er det mange hundeeiere gjør – de velger en hunderase med en størrelse de ikke kan håndtere. Det første man må tenke på når man kjøper en hund er – kan jeg håndtere denne hvis det går galt? For det er ikke gitt at hundene ikke blir aggressiv for noe, aldri. Når du kjøper en valp så signerer du ikke for å få en perfekt hund.
 

Før jeg flyttet til Oslo hadde jeg et klart mål – og det var at når jeg flytter så ville jeg ha hund etter hvert. Så fort jeg og min daværende samboer flyttet sammen så begynte jeg vell egentlig å mase om det. I januar 2015 var vi i Spania med familien hans, og slik kom vi i kontakt med oppdretteren til Damon da noen i familien hadde en Rottweiler der han er i fra, og hun tok umiddelbart kontakt for å høre om de skulle ha Fransk Bulldog kull i løpet at året – and guess what, under en uke senere fikk vi melding om at en liten gutt ventet på oss. I påskeferien, 1 april hentet vi han. Valpe-eiertilværelsen var helt nydelig, vi elsket det. Vi begge hadde så fleksibel hverdag så det passet veldig godt å få den lille akkurat da. Vi gikk på do med han ute, tok ut tyggiser og sneiper av munnen hans, lekte, han sov, han gjorde i fra seg inne og spiste det – and repeat. Til en dag når vi var på Hvaler hvor han klikker mentalt for at jeg tar ut noe av munnen hans, og han biter meg ordentlig i fingeren. Han er 4 måneder. Han kastes inn i buret, som han forøvrig ikke var vandt til å være i for han likte mere å være i vårt nærvær. Og da startet det en berg og dal-bane reise vi aldri hadde sett for oss komme, eller noe vi skulle måtte være med på. For naturligvis håndterte vi det helt galt, men vi var stumme av sjokk. Hva skjedde? Skjedde det vi trodde skjedde? Vi prøvde å dysse det ned, det var vell et engangstilfelle?? Vi rådførte oss naturligvis med en gang med oppdretteren vår.

….. 

Det ble et mareritt. For hver uke eskalerte det, han ble sintere og sintere for hver gang lignende skjedde. Han stjal og stjal, han var rett og slett helt kleptoman. Den vakreste skapningen jeg noen gang har sett, han gav meg motgang større enn jeg noen gang hadde sett for meg. Han bet, vi tok han på forskjellige måter. Vi prøvde alt, vi var rådløse. Oppdretter hadde ikke opplevd lignende problemer før heller, for Fransk Bulldog er en ekstremt harmonisk rase. MEN det er så sterkt hode på dem – gir du de tuppen av lillefingeren din så amputerer de HELE armen din. Det er en rase som er ekstremt trygge på seg selv og veldig stabile mentalt. Ergo, lite aggresjon og problemer med rasen – eller alt er jo relativt, men man hører ikke ofte om mange alvorlige tilfeller.

Så vi søkte naturligvis hjelp etter mye råd frem og tilbake fra oppdretteren vår, som er den beste og den jeg stoler mest på av alle hundefolk – uten tvil (til og med mer enn dyrlegen)! Jeg søkte mer og mer på nettet, og konkluderte med at Damon slet med ressursforsvar på gjenstander. Ikke noe særlig på mat, men ting, og spesielt bein(så det får han ALDRI under noen omstendigheter for han klarer ikke å spise det, så da får han det heller ikke når han bare går og passer på det). Vi prøvde i samråd med en hundeskole på hjemmekonstulasjon, båndtrening. Altså at når han bygger opp til den stygge adferden skulle han settes fast i bånd og få alt på avstand. Spesielt stå i bånd og se oss rydde – for det trigget ressursforsvaret hans, han klikket mentalt om vi skulle rydde, ta ut ladere nede ved gulvet, mistet noe eller skulle ta på oss sko for å gå på jobb. Han tok over hjemmet vårt, han tok over livet vårt. Den lille karen på bare noen kilo – men med en mental styrke på størrelse med en Rottweiler. 

Så var jeg hjemme alene en helg, fredagen gikk bra – men lørdags kvelden gikk rett til helvete. Jeg har aldri følt meg så rådvill i hele mitt liv da den lille gutten min som jeg forguder og elsker høyere enn alt i hele verden… Biter meg og glefser fordi jeg skal gå å legge meg i sengen. For senga, den var jo brått også hans? Jeg fikk jo kontroll på han, han er jo ikke større enn det. Men jeg hadde aldri stått slik alene og måtte håndtere han så plutselig, uten noen støtte. Må bare si at Fransk Bulldog får ikke gjort mye skade med bitt annet enn på hender og føtter pga. at de er så butte i ansiktet, så fikk jo bare blåmerker og skrubbsår oppover bena men allikevel. Dagen etter så rev han nesten opp lillefingeren min før jeg skulle på jobb, og det var første og siste gang jeg kom 15 minutter for sent på jobb. Jeg holdt tårene inne, gjorde det jeg måtte og var sterk.

Vi kjøpte inn “kanin-innhegninger” for å sperre av rom, slik at han kunne få rom for seg selv, og vi kunne sperre av gangen og soverommet for å unngå store konflikter. Båndtreningen fungerte litt etter litt, men han ble egentlig litt småagressiv når vi tok frem båndet for da forstod han jo hva som skjedde next – for hunder er smarte, og han spesielt leser veeeldig godt oss og våre mønstre for ting vi gjør. Så vi måtte etterhvert la han gå med båndet etter seg hele tiden. Og han ble faktisk bedre. Søvn og rikelig med mosjon hjalp oss godt. Mamma og søsteren min skulle passe han mens vi var på ferie i Tyrkia, og det gikk veldig fint. I hvert fall dag 1, og til kvelden dag 2…. Da startet marerittet. De hadde hatt besøk hele dagen, og Damon ble dullet med og tullet med. Han må nok ha holdt seg standhaftig innvendig, for det var barn til stede – og han forguder barn, og respekterer barn veldig. Men på kvelden når alle var gått, da var strikken tøyd, og han tisset inne – mamma måtte tørke opp. Da smalt det, virkelig. Det var et evig leven i et par dager, hit og dit og han var rett og slett ikke håndterbar. Vi kontaktet hundetreneren for veiledning og alt for å gjøre det beste ut av situasjonen. Etter mye om og men så kjøpte mamma flybilletter til oss hjem for vi trengte å komme hjem – hjem til gutten vår som åpenbart trengte oss. Da vi kom hjem var han hos min pappa og samboeren, han hadde fått ligge på plenen hele dagen og nytet sola og skyggen, fikk ro og være i fred. Jeg har aldri sett Damon så glad som når vi kom hjem, heller har vi aldri sett han hoppe så høyt – han hoppet så høyt at han nesten hoppet opp i armene mine der jeg stod. Så det var åpenbart et helt feil tidspunkt å reise på ferie.

To skritt frem. Ti tilbake.

Vi hadde en beinhard jobb foran oss, og som vi jobbet. Han var verre enn noen gang, og en kveld stilte han seg i døråpningen inn til soverommet og slapp meg ikke forbi. Så jeg sov på sofaen. Gud hvor mange tøffe netter det var den høsten, jeg gråt i redsel for å miste han. Jeg gråt av fortvilelse fordi vi ikke forstod han. Jeg gråt av håpløshet fordi han selv må ha hatt det helt håpløst. Men var det en ting jeg gjorde tydelig ovenfor meg, samboer, familien og venner – han skulle IKKE avlives og IKKE omplasseres. Dette skal vi klare, om jeg så måtte klare det alene. 

Jeg tror alle egentlig ler av meg, hvor høyt jeg setter hundene mine, morskjærligheten for dem – for ja, det er akkurat det det er. Men folk forstår ikke, når du gjerne gir opp hele ditt liv for et annet vesen, det er så dyp og ren kjærlighet som du kan få det. 

Vi brettet opp ermene og var enige i at dette skulle vi tre klare sammen. Vi meldte oss på kurs hos Oslo Hundeskole – og for de som har hatt med Fransk Bulldog på hundekurs vet at det ofte ikke er en suksess, fordi de er ikke nødvendigvis veldig lærevillige, og spesielt ikke i slike settinger. Vi valgte også å fortelle om utfordringene vi hadde med han, og fikk privattime. Hundeskolen ville gjøre metoder vi IKKE hadde lysst til å være med på, jeg velger å ikke utdype det fordi det er noe jeg aldri vil anbefale noen, og noe jeg synes var stygt at vi ble anbefalt. Men vi ble mer autoritære, og han ble bedre. Jeg er overbevist over at en helomvendig i meg og Damons pappa gjorde at vi fikk gjennomslag. Og ikke minst mer kunnskap. Vi fikk mer og mer ro i hjemmet, vi tok mer og mer hjemmet tilbake. 

Nyttårsaften hadde vi hos oss med mange venner, og det var jo dømt til å gå rett vest egentlig. Vi hadde prøvd å få pass til han, men vi ble enige i å kjøre løpet vi alltid gjør, og gi time out , for det fungerer veldig godt på han ellers. Vi gav besøkende instrukser om at dersom han tar noe og ødelegger noe – la oss håndtere det. Ja du kan jo bare gjette hvordan det gikk utover kvelden, noen måtte jo selvfølgelig vende det døve øret til, han bet ingen – men han viste jo den ekstreme frustrasjonen han føler når noen “stjeler” fra han. Når gjestene var dratt, så skulle han luftes og når han kom inn igjen så svartnet det for han. Og for alle som har måttet ta en Fransk Bulldog for noe noen gang vet at de KJEMPER til de ikke har mer energi i kroppen igjen. (Kan legge til at han ble chip-kastrert på høsten, og ble også roligere etter det – men når det gikk ut så gikk han ikke tilbake til sitt gamle jeg så vi valgte å ikke kastrere permanent da vi tror at han tok med lærdommen videre). 

Siden den natten, har alt bare gått oppover. Etter han fylte ett år ble ting enda lettere og lettere for hver måned som gikk. Utfordringene som hang igjen var besøkende som tullet og herjet med han for mye. Når du skal trikse med en hund i 45 minutter, altså hjernetrim – så tilsvarer det ca. 4,5 timer med tur. Hvor oppgitt tror man en hund blir da til slutt? Jo ca. tusen. Så vi ble enige i samråd med oppdretter at besøkende ikke fikk styre NOE med han, kun si hei, that’s it. OG det fungerte veldig godt! På høsten gikk vi hvert til vårt desverre, og Damon ble med meg hjem til Toten en periode. Og da falt han til ro, med en gang. Han ble en helt annen gutt, han hadde virkelig godt av det bruddet dessverre. Den høsten hadde jeg EN hendelse med han – og det var en dag det hadde blitt lite aktivitet og brudd på hans intimgrense når han sover. 

Vil også legge til at jeg og hundenes pappa har veldig god kontakt så vi samarbeider om hundene, og deler dem – altså skilsmissebarn. De får det beste av begge verdener hos oss, og vet hva de kan forvente av oss.

I dag er Damons største problemer knyttet opp mot stress og soving. Dette er noe vi hele tiden må jobbe med, og mest sannsynlig må i all hans tid. Men uansett- bare tenk dere hvor langt vi er kommet? Vi har kommet oss fra der hvor han angrep uten forvarsel til å knurre når han vil være i fred. Bare det er for meg et under. I all lete etter rot i problemene til Damon så tok vi i fra han språket, fordi vi hadde ikke nok erfaring. Så nøkkelen er å ta hunden for det den GJØR, ikke for det den sier. Etter vi fikk Kikki ble også veldig mye av problemene som var igjen bedre, for hun har utfordret han på en annen måte enn vi gjør – og hun gir han tilsnakk på den måten som er riktig. Hun har hjulpet oss helt enormt. Noe positivt i alt det grusomme er at Damon er verdens herligste ovenfor barn – han viser kun “skepsis” ovenfor barn som ikke vil hilse – som tar meg tilbake til da jeg ikke ville hilse på hunder; fordi hunder blir skeptiske når folk ikke vil hilse, hva slags agenda har vedkommende tenker de jo? Kikki er likedan, verdens herligste ovenfor barn – men skeptisk og nysgjerrig om de ikke vil hilse. De elsker barn. Fransk Bulldog er jo en veldig familievennlig hunderase, så i den grad er det en veldig trygg rase.

Det har vært blod, svette, tårer, frustrasjon, lange våkne netter og redsel for å miste han. Men en ting jeg skal fortelle dere – det er verdt det. Jeg har hatt troen på denne gutten siden ha lå hodet sitt inntil foten min ved første møte. Han tok hjertet mitt, og det tar han med seg til graven. Jeg tar gjerne en kule for han, går i gjennom ild og vann om jeg må. Om jeg så må lete til verdens ende etter han, jeg gir han aldri opp. I noens øyne er Damon en farlig hund. Han er ikke det, fordi han er EKSTREMT forutsigbar. For vi kjenner alle hans trekk. Jeg kjenner han best av alle, og kan ALLTID fortelle hvorfor han gjør sånn og sånn i de og de situasjonene. Jeg har lært meg så ekstremt mye om hund igjennom denne prosessen. Jeg er langt i fra hundekyndig, men jeg langt i fra den jenta jeg var med føttene oppi sofaen hos oldemor. Forøvrig må jeg påpeke at fra Damon fylte ett år har vi hatt lang flere gode enn dårlige dager, og fra han ble to ble det enda mindre igjen. Alder, modenhet, kjønn og rase kan spille en stor rolle i mange typer problemer. 

Så jeg vil i aller høyeste grad påstå at MANGE(ikke alle) gir opp for lett, de tar ikke kampen de har signert seg opp for å ta, det avlives for en lav sko og hunder får ikke en sjanse. 

Jeg vil bare takke for venner og familiens støtte igjennom disse 3 årene, hvor det har vært helt forjævlig mange nedturer men så ekstremt mange oppturer – og gode minner. For denne gutten har brakt inn ekstremt mye gode minner i livene våre. Damon har mange tanter og onkler som er glad i han for den han er, og kjenner han godt. Vi er heldige.

Dessverre opplever ikke alle denne støtten i en sådan stund, tidligere i 2017 så tok vi kontakt med to jenter som delte en tekst på Fransk Bulldog Norge om sin hund med adferd veldig likt som Damons. De var fortvilet, rådville og visste ikke hvor de skulle starte. Dårlige råd dukket opp i kommentarfeltet, og jentene kunne fortelle meg om nære relasjoner som nærmest krevde hunden avlivd. Tenk å si noe så fælt, at noen skal gi opp fordi hunden ikke er perfekt? Er det den hunden man kjøper nå i dag, en feilfri en? Da foreslår jeg her og nå og dra til lekebutikken. For ingen hund er feilfri. Og de jentene de kom så langt på vei også, men ikke langt nok, for tidligere i vinter ble han dessverre syk og måtte avlives. Det unner jeg ikke min verste fiende, den sorgen de følte ♥ Hugo ♥

Jeg håper denne teksten gjør så folk vi kjenner og andre får mer forståelse fra hvorfor vi valgte og satse på et bedre liv for Damon, at vi skulle fikse det, og kanskje har forståelse for vanskelig det har vært å stå i det. Jeg håper også på en enorm forståelse på hvor langt vi har kommet. At de tingene som i dag føles store og håpløse i blant til vi får ristet det av oss, det er faktisk bare bagateller i forhold til hva vi har vært igjennom tidligere. Vi vil aldri slutte å jobbe med han, og det må vi bare slå oss til ro med.

Jeg vil anbefale folk som skaffer en Fransk Bulldog og helst ha erfaring med hund fra før av, om ikke – kom dere på kurs med en gang og få instruksjoner på hvordan en bør gå frem med valpen. Fordi dette er ikke en enkel hunderase i den forstand, fordi de har så mye mentalt styrke – går det galt, kan det riktig gå galt. Dårlig kommunikasjon fører til slik adferd. Og jeg vil bare si, får du problemer – aldri ty til vold. Vold avler vold.(Nei vi har selvfølgelig aldri brukt vold mot hunden vår). Ved vansker så søk hjelp og vær åpne. Får dere ikke hjelp et sted, søk et annet sted. Bruk Google for det det er verdt – men vær kritisk, alle synser veldig mye og har forskjellig syn på oppdragelse av hund. Finn ut hva som fungerer for deg og din hund, og ALDRI la noen få deg til å gjøre noe med din hund som du ikke ønsker og er usikker på.

Jeg ønsker virkelig at folk som leser denne teksten, og opplever utfordringer med hunden sin virkelig føler at det er et lys i enden av tunellen – for ofte kan det vær det. Jeg forstår at alle har livssituasjonen som ikke passer med en utfordrende hund, men avlivning bør alltid være den aller siste utvei. Men jeg håper at flere og flere forstår det ansvaret de tar ved å ta på seg en hund. Dette er så uendelig viktig, spesielt for å unngå “bruk og kast”-mentalitet ovenfor dyr.


Dette er min tribudt til gutten min som fyller 3 år i dag. Jeg elsker Damon høyere enn hele verden, og kunne aldri ha levd uten han. Dette har vært de tre beste årene i mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at vi plukket ut akkurat du. Jeg har mange ganger tenkt på om jeg har vært feil for deg – men jeg tror ingen kunne gjort dette bedre enn oss. Og jeg håper at oppdretteren vår også ser det slik, og anerkjenner jobben vi har lagt ned – det føles i hvert fall slik. Jeg er stolt av oss og jeg er stolt av Damon. De beste minnene jeg har her i livet, er denne hunden en del av. Jeg håper han blir med i mange år til, og mamma skal være her for deg til du tar ditt siste åndedrag. Uansett hvor gråere du blir i barten, hvor gretten og gammel gubbe du kommer til å bli. Jeg elsker deg.

Jeg sørger vell for å leve alene til Damon dør nå når jeg deler dette, men det er så viktig for andre å se at de ikke er alene om dette og det finnes lys i enden av den enormt lange, tunge og mørke tunellen. 

Har du noen erfaring med temaet? / Nyttig lesning? / Gøy med hunde-videoene?

 


Følg meg gjerne på Instagram HER hvor jeg er ganske aktiv både i feeden og InstaStory

HUSK Å STILLE SPØRSMÅL TIL “Ukens spørsmål”!

Til den vakreste av dem alle…

Følg bloggen min på facebook HER.

Gratulerer så mye med dagen, kjære jenta mi! Kikki.

Takk for at vi har fått dele halve livet ditt med deg, ett helt halvt år. 4 juli kom du inn i livet vårt når jeg og Damon trengte det som mest. Tusen hjertelig takk for alt du har lært oss, alt du har vist oss og for at du er verdens beste jente. Det er det beste valget jeg har tatt for min lille familie, og du betyr allerede så uendelig mye for oss.


 

Fra vår første sommer sammen♥

Sett bort i fra da jeg kom hjem fra jobb i høst, og det så ut som et helvete her……. Men jeg elsker deg av hele mitt hjerte anyways.

Så utrolig mange fine minner, og som du har vokst – mentalt og fysisk! Er så stolt av å få oppdra deg – du er så tålmodig, bestemt, søt-dum, sjarmerende og helt fantastisk snill. Snillere får man virkelig ikke. Du er mammas jente, uten tvil! Du utfordrer Damon, setter han på plass, gir han rom og leser han så godt. Vi er så heldige som har fått deg , og jeg vet at pappaen din er veldig enig med meg.

Kjempe dumt at vi ikke fikk vært sammen i dag, men vet du har kost deg masse med familien til pappa og kost deg med pannekake!♥

Love you to the moon and back.

Summer weekend

Følg bloggen min på facebook HER.
 

 

 

·   H A P P I N E S S   ·

Hooolaaaa, ny uke nye muligheter – på en tirsdag! Men hvem bryr seg? Er jo sommerferie. Men fra spøk til løk, jeg dro nemlig på meg en halsbetennelse i helga – som heldigvis begynner å fade ut nå, så jeg var faktisk helt slått ut på søndag og delvis i går. Var nemlig hjemover med snuppa i helga så hun fikk bli kjent med familien min alene, og det gikk veldig fint(som dere sikkert ser)♥ Kikki er allerede høyt elsket av oss alle, slik som Damon! Så det var en super helg med god mat, latter, hunder, gode samtaler og fint vær – og en del søvn da siden feberen tok tak i meg på søndagen. Så i går så tok jeg med meg søsteren min tilbake til Oslo for å reise på tusenfryd i dag – mer om det i morgen. 
 

Hvordan var helgen din?

Princess

Følg bloggen min på facebook HER.


 


Foto: Kristine Larsen

·   K I K K I    ·
(Zecudas Infinity) 

Denne snuppa er snart 6 måneder og kom til oss for litt over en uke siden! Kikki er ei livlig frøken som elsker å å vaske andre i fjeset, er en ræser på å løpe inn i hekker og er en veldig herlig og snill jente! Vi er så uendelig glad i deg allerede, både jeg og Damon. Her er vi forvert inntil videre, men hun er vår♥ 
 

Velkommen i flokken, skatten min!

Hvor fin er ikke hun?

Playdate

Følg bloggen min på facebook HER.

Denne søndagen har gått ut på å få besøk av pappaen til Damon og eieren, var så utrolig koselig – og ikke minst underholdene! Disse gutta er så morsomme, men det er jo rasen generelt. Så nå ligger min lille “rullepølse” på teppet ved bena mine, snorker og er kjempe sliten – sov hos rottis kusinen sin i går natt og var liggende i hele går, så blir vell det samme i dag! 

Ellers så skal resten av søndagen bli brukt å eksamens øving(har eksamen i morgen), spise bakt potet og se på tv! Jeg og Damon er alene frem til fredag og skal nyte hverandres selskap, være slitne og gå turer denne uken! Blir nok fantastisk hyggelig og håper at vi får det gøy.

Hvordan er din søndag?

Puppy love


Den vakreste skapningen i hele verden har kapret mitt hjerte, forandret meg totalt og gjør meg super lykkelig ♥
Er så evig takknemmelig for det livet jeg har med min kjære og vår lille Damon. Kan ikke leve uten dere!

Hva er viktig for deg?