Følg bloggen min på facebook HER.

I dag er det fem år siden bomben smalt i regjeringskvartalet og at mennesker ble skutt etter på Utøya. 22.juli er for meg ikke en dato, det er en dag. Det er en dag hvor jeg alltid tenker på hvor skjørt livet er, hvor fort ting kan snu. Jeg ble aldri direkte berørt av hendelsen, men det er jo slik at ALLE kjenner noen som kjenner noen som har blitt nært berørt av dette, og det berører en. Dette har vært alles sorg, i hvert fall min. Jeg satt foran tven i en uke, jeg var å så blomsterhavet utenfor domkirken i Oslo. Man ble i en vond boble en god stund, man kan vell si at hele Norge be trykket på pause en uke. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Terror er ikke veien til rettferdighet, å drepe uskyldige mennesker er ikke rettferdighet og kommer ikke til å føre til det.

“Bombing for peace is like fucking for virginity”

U T Ø Y A

I dag reiste vi med buss ut til Utøya for å minnes de som mistet livet sitt under terrorangrepet 22 juli for fem år siden, for å vise medfølelse til de overlevende og etterlatte. Det var veldig fint, men også veldig tungt og trist. Jeg sa til Erik flere ganger “Tenk at her løpte de for fem år siden, i regnet. Må ha vært helt grusomt å løpe i dette terrenget, og mange uten sko”. Vi så gråtende foreldre der barna dems ble funnet – lys, blomster og tårer. Det er helt uvirkelig å være på denne øya, denne fine idylliske øya jeg selv hadde et ønske om å besøke det året… Det er veldig spesielt og rart. 

På vei hjem igjen fra Utøya fikk vi informasjon om terrorangrep i München, noe som er helt forferdelig trist på en dag man roper høyt mot dette. Vi tenker på dere og føler med dere.

Vi må aldri glemme. Aldri mer 22 juli.