Tilgivelse, vennskap og sånne tanker

Følg bloggen min på facebook HER.

Three o’clock in the morning 18.12.2017
 


Foto: Meg / Tekst: Shawn Mendes – Roses

·   T H E   W E A K   C A N   N E V E R   F O R G I V E .  
F O R G I V N E S S   I S   T H E   A T T R I B U T E   O F   T H E   S T R O N G   ·

Tilgivelse er en egenskap som er helt fantastisk, unner virkelig de som av hele sitt hjerte klarer å tilgi mennesker for å gjøre dumme ting. Dumme ting kan være så mangt, men vi alle har opplevd mennesker som man aldri vi tilgi, føles det som. Det er vanlig, og spesielt i ung alder kommer man ofte over mange sånne, en utro kjæreste, en dårlig venninne eller ufine familiemedlemmer for den saks skyld. Vi alle har vært der, og kommer til å oppleve det sikkert flere ganger i løpet av livet. Men å kunne tilgi, glemme og gå videre tror jeg må være en kunst. Jeg tilga omtrent alle før, men etter en hendelse for noen år tilbake så vet jeg ikke hva tilgivelse er lengre. Det er egentlig litt synd, men jeg vet ikke om jeg må lære meg det på nytt? Når man blir sviktet av en av dine nærmeste, som du ser for deg skulle stå der på siden når du har gått opp kirkegulvet(når enn det blir, hahhahaha).. Ja det finnes vell egentlig ikke noen ord for sånt. Skulle ønske jeg fant kraften til å tilgi, i dag tok jeg meg selv i å tenke at det hadde vært mye lettere.

Jeg har ingen stooor venninne-krets i Oslo, har noen venninner her og der, og selvfølgelig min store relasjon her i fotballmiljøet i Oslo, men allikevel er det mye tid med hundene alene på hverdag og jobben. I blant føles det jævlig kjipt, men hvem har jeg å takke? egentlig meg selv, fordi jeg ikke tilgir. Det sitter flere mennesker i denne byen som jeg har hatt nære meg, men som jeg nå ikke klarer å ha noe med å gjøre den dag i dag. Jeg fikk aldri noen vennegjeng under i klassen under bacheloren heller(selvfølgelig fikk jeg noen venner men aldri en “gjeng”). Jeg vet ikke, er det journalisten i meg? Jeg skal være så fordømt kritisk og klare meg alene, men hvem gjør det? Nå sitter 95% av venninne mine med kjærester, selvfølgelig er det ensomt å sitte her uten noen da. Vet jo med meg selv etter tidligere erfaringer at er man i et forhold, og er samboer, så fungerer det ikke slik at man ofte kan henge med den samme venninnen mange dager i uken – er bare 24 timer i døgnet. Jeg vet ikke, jeg ble bare så hardhudet den sommeren, så jeg fant ut at å kutte ut alt jeg ikke orket å forholde meg til var egentlig bare mye bedre. Og det har jo vært det også, men når skal grensen gå for hvor langt man skal ta det å aldri tilgi noen.


 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, for jeg har veldig fine venner som jeg utrolig glad i, jeg er bare ikke så åpen så vet at jeg stort sett må klare meg selv – noe som er min egen feil. Men vi alle gjør feil, de jeg ikke tilgir – ja de har gjort feil. Men jeg har sikkert gjort mye feil jeg også? Jeg må kanskje gå i meg selv og spørre om jeg er bedre? Ja sier magen min, neida. Alle gjør som sagt feil, men hva er grensen på hvor feil man kan gjøre det? Det viktigste er at man har det bra med seg selv og valg man tar tror jeg. Det er vanskelig å finne ut om man er sterk for å kutte ut giftige mennesker fra livet sitt, eller om man er sterk når man tilgir dem.
 

Hva tenker du om tilgivelse?
Følg meg gjerne på Instagram HER hvor jeg er ganske aktiv både i feeden og InstaStory

8 kommentarer

Siste innlegg