Følg bloggen min på facebook HER.

·   2 0 1 8   ·

Jeg skal ikke prøve og drepe julestemningen til noen nå, aller minst min egen, men dette må bare få komme ut fordi året er snart omme og dette året har ikke vært en dans på roser.

For et år, ett år som har gått så fort. Det har egentlig vært et skikkelig drittår, for og være helt ærlig og jeg vil benytte anledningen til å klage en siste gang over 2018. Jeg må få det ut. Jeg visste når året startet at dette ikke blir mitt år,  jeg hadde så følelsen på det og da snøballen med dritt bare rullet og rullet, det stoppet aldri så skjønte jeg at det ville ikke gi seg med det første.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

2018 startet med influensa,  jeg gikk inn i det nye året i finstasen hos bestevenninnen min som også hadde influensa, sammen med Kikki. Vi så fyrverkeriet i gjennom døra på verandaen før vi krøllet oss under teppet igjen til det var “innafor” og dra hjem igjen. Litt av en feiring, men ble god mat da!

Dagen etter jeg kom hjem igjen på nyåret så skulle jeg bytte en kniv på Jernia jeg fikk til jul, fordi jeg samler på Victorinox, på vei hjem i fra handleturen så skjedde jo det som ikke skal skje. Les hele historien her. Kort fortalt så havnet kniven inn i leggen min når jeg var like ved mitt daværende hjem, så jeg fikk løpt hjem med handleposene og kastet meg på sofaen med et kjøkkenhåndkle rundt foten.

“Jeg synes det er litt trist, for vi var en gang bestevenner, men du er blitt til en jeg egentlig ikke kjenner lengre” er vell en setning som passer godt inn. I starten av året gikk jeg også i en konflikt med en nær venn, en konflikt jeg ikke visste var der. Det var tøft, alltid tøft og miste nære venner du alltid har stilt opp for av hele ditt hjerte, så får man ikke det samme tilbake. Minst muligheten til og kunne forklare seg. Det er trist, men hva skal man gjøre?

Jeg gikk smådårlig i flere uker, og i påskeferien ble jeg enda mer forkjølet og fikk bihulebetennelse.

Våren var fylt med gutter, fotball og alt. Var mye rot, og ting gikk til helvete på den fronten også. Sommeren gikk greit for seg, veldig mye jobb og følte meg ikke helt i 100. Følte kanskje jeg hadde stagnert litt på jobben? Var litt smådårlig i sommer også, hadde heller ikke mulighet til og ta ut ordentlig ferie.

Dette er en bagatell…. Men ødela den nye favoritt-sommerkjolen min på bursdagsfest. Blodflekker og hull i den 🙁 Ikke spør, jeg husker ikke helt hvorfor.

Jeg fant meg jo også nytt sted og bo, og endte opp på Storo! Trives godt, både med området og leiligheten – hundene trives også. Etter kort tid ble det problemer med rørsystemet, og hadde tett avløp x-antall ganger, men min supre utleier satte i gang prosjekt for og få fikset det og la meg inn på hotell når det ble borret i betongtrappen ned til leiligheten “min”, jeg jobbet uheldigvis natt den perioden. Men kom meg igjennom de ukene og nå fungerer alt som det skal!

Rett etter jeg flyttet var jeg jo også så uheldig og falle i trappen på Egertorget ned til Stortinget T etter jobb,  jeg falt med hele vekten oppå ene foten så jeg fikk et kraftig overtråkk/forstuelse i ankelen, jeg ble liggende i en uke og hadde store smerter. Midt oppi dette hadde jeg en av hundene også, så det var utrolig utfordrende og frustrerende. Jeg kom meg tilbake på jobb, det var vondt og tungt i starten – og jeg kan faktisk si at jeg sliter en del med ankelen fortsatt.

Jeg ble jo selvfølgelig syk igjen til jeg skulle tatovere meg – men snille Marte kom helt til Lillehammer for og holde meg med selskap! Det var en smertefull time, men SÅ verdt det. Elsker hendene mine for tiden, og jeg hater de egentlig til vanlig så det gjorde mye for meg faktisk. Tatoveringer er vakkert, det er kunst. Men det var tungt og ha time når man hostet nesten non-stop. Anbefales IKKE.

Ble omplassert på jobben, så jobber for tiden på Max Hamburger Grønland! Ny arbeidsplass, nye muligheter. Ble ekstremt godt tatt i mot, og ble tatt vare på i fra første stund.  Etter en stund ble jeg selvfølgelig forkjølet… IGJEN! Så ble liggende en uke igjen etter å ha presset meg på jobb fordi vi skulle jobbe eksternt en kveld, og ja det var no good for formen. Kom meg igjennom det, men ja ble jo liggende. Denne endringen i arbeidssituasjon har jo utelukkende vært positivt, men det har også tatt mye enerig – noe endring i arbeidsforhold stort sett gjør.

Moren til bestevenninnen min døde av kreft. Jeg visste en periode at hun hadde det, men så gikk hun plutselig bort – og jeg tok det faktisk veldig tungt uten om og ha møtt henne, for jeg hadde sett hvor vondt venninnen min hadde det før hun gikk bort og kunne jo bare tenke meg hvor jævlig hun måtte ha det da. Det er utrolig tøft og se noen du bryr deg så om ha det så ubeskrivelig vondt og være så utrøstelig. Det har vært så enormt viktig for meg og gjøre så mye jeg kan for hun, ikke for mye og for lite og alltid være tilgjengelig. Alltid lytte!

Ellers møter man jo stadig vekk på mennesker som ikke viser seg og være dem de utgir seg for. Det gjør at man mister litt troen, troen på at man ikke skal måtte leve alene, at man kan stole på folk and so on. Men dette er bare ting man må finne ut av, og lære av.

Fotballen har det jo som sagt gått rimelig opp og ned med, det har vært flere nedturer enn oppturer – som vanlig når man holder med Vålerenga. For folk som ikke sitter med denne interessen så skjønner dere nok ikke hva det gjør med oss som er over gjennomsnittet engasjerte. Dette er mitt kall, dette er mitt fristed. Det er her jeg kan være meg selv, det er der jeg har flokken min. Engasjement koster.

Det toppet seg kanskje nå før jul, når jeg fikk en tung beskjed om at Damon har vist dårlig adferd i en situasjon jeg ikke ønsker å utdype på bloggen. Dette var ufattelig trist, og naturlig at mange spørsmål dukker opp. Bør han avlives? Bør han omplasseres? NEI. Nei, for han er ikke farlig, han er ikke uforutsigbar. Han trenger bare space, han trenger sine faste rammer og han trenger ro. Derfor er det blitt bestemt at jeg vil ha gutten min fulltid fremover, fordi det er det beste for han nå. Er det en ting som er sikkert er at det ikke finnes grenser for hvor langt jeg er villig til og gå for denne hunden. Og jeg hadde aldri kunne latt han gå uten om og vite at jeg har prøvd alt. Damon er det nærmeste jeg har hjertet mitt, og Kikki like ved – og den gleden de har av hverandre er ubeskrivelig. Jeg vet hvor grensen går, men den er ikke her. Kunne aldri levd med meg selv om jeg ikke hadde gjort alt for han. For de som vil lese mer om Damon sin historie “Livet er ikke alltid perfekt, så kan dere gjøre det her.

Grunnet sykdom og skader så har naturligvis et bra kosthold og trening falt av og vært ikke-eksisterende. Det er flaut og vondt egentlig, at jeg har latt kroppen min forfalle denne høsten såpass at jeg føler meg ekkel når jeg ser meg i speilet. Ikke misforstå meg, jeg trives med meg selv men jeg vet jeg kan bedre.

·

Det har jo selvfølgelig vært mye positivt også, og jeg tenker at jeg vil fortelle om 2018s høydepunkt en annen dag, for i dag hadde jeg behov for å fortelle hvor dritt dette året har vært. Jeg håper at 2019 ikke vil prøve meg ut på alle mulige måter, men at jeg kan få lov til og slappe litt av jeg også. Jeg har lært mye av dette året, tror jeg? Men nå holder det. Jeg forhåndsskrev dette innlegget for en uke siden, og skulle avslutte med “nå kan det vell bare gå oppover?” ….. og den jinxet jeg tydeligvis, for få dager senere kom jo dette med Damon. Så jeg avslutter med at nå håper jeg at julen blir fredfull og jeg kan starte 2019 på en god måte.

Flere som ikke har hatt ett helt fantastisk år?